En helt ny stil

Han krysset Storgata i Ørje med selvtillit. Stilen hans var framoverlent, og buksa, skjorta og alle fargene passa så fint sammen. Han visste at han hadde tatt med seg noe nytt til grensebygda.

Det var sent på -70 tallet. Jeg gikk i 6. klasse, og fra baksetet i den røde Cortinaen gikk det opp for meg at det var aller første gang jeg så en dongeribukse uten sleng. Den var bretta nederst i tillegg. Noen dager etter, spiste pappa motvillig sin første middag uten poteter. Han gren litt på nesa. Alt ble snudd på hodet på veldig kort tid.

Mamma fortalte oss i bilen på veien hjem at denne unge, freidige mannen visstnok studerte i Oslo, og i Cortinaen så vi på hverandre og beundret det hele. Det var nok bare de store kleskjedene i Tigerstaden som skjønte at denne stilen var kommet for å bli.

En helt ny stil.

Det handlet om å tørre, om å provosere, om å få tillit og å skape troen på noe nytt, på en aldri så liten seier på hjemmebane. Han skjønte nok at han måtte gå med denne buksa en stund, før han og hele bygda ble vant til det og etter hvert kjøpte sine egne. Det gikk rykter om at hans mor også likte å overraske og at både hun og moren hennes igjen, var tålmodige kvinner.

Den første lille sommerturen i år gikk langs Nordsjøvegen vestover med gode venner, og med gult og svart i årene var det nesten som en liten høytidsstund da det plutselig stod Etne på det blå stedsskiltet langs den smale veien. Vi kjørte gjennom hjemstedet til vår nye trener, som nettopp hadde tegnet kontrakt med klubben vår. En ung, fremadstormende mann med en spillestil som mange vil hevde er mer annerledes enn smale bukseben med brett i Storgata på Ørje.

Det var usigelig vakkert i Etne denne dagen. Jeg så for meg en ung Tjelmeland som løp rundt der mellom trivelige hus og grønne enger og funderte på sin aller første formasjon. Var det blant markblomstene i den grønne enga, midt mellom fjellene, han skjønte at det var underholdning som folk flest ville ha? Var det her han stod med blikket opp mot målet på løkka og skjønte at han gikk for to dype til å ordne opp, eller at det vakreste som fins i denne verden er å spille seg ut bakfra? Var det her han sprinta hjem uansett?  

Vår lille kolonne snek seg forbi Etne, og ved ferjeleiet i Skånevik venta vi på båten som etter hvert skulle ta oss til Rosendal og vise oss enda mer av Norges vakre natur.

Men i bilen på ferjeleiet handlet alt om Fædrelandsvennens første intervju med Terje Marcussen. Vi spiste is og var lettet over at han hadde sagt ja, for vi visste liksom at det da ville bli bra etter hvert, og uansett handlet hans stil om å få mange med på laget, tørre litt og å skape noe sammen. Vi smilte når Stenersen i Fvn spurt om hva som ville bli annerledes.

• Vi ska gå nakne hver fredag. Neida…

Det var latter i bilen. En ny og befriende stil. Han svarer Stenersen på sin egen måte, med glimt i øyet. Han ufarliggjør hele situasjonen.  Helt umiddelbart får jeg følelsen av at vi har lagt ut på en reise der optimisme, galskap, hardt arbeid og økonomisk styring vil prege den klubben jeg er så glad i.

Og jeg smilte for meg selv når jeg tenkte tilbake på den dagen, for snart tyve år siden, da jeg skjelven og nervøs banka på døra til Linjedirektør Terje Marcussen i Color Line. Jeg hadde lyst til å skrive min aller første barnebok om båtene i Color Line, om Colorfamilien. Jeg ville skrive om Christian IV på Nattcruise og Silvia Ana på juleferie i Sandefjord. Marcussen så opp fra pulten og sa:

• Ja, kan du ikke det?

Nå står både han og Tjelmeland i gult og svart på Sparebanken Sør Arena, og jeg kan ikke skjønne annet enn at de utfyller hverandre. Det blir lettere for resten av gjengen å finne seg selv når lederne er tydelige og tør å krysse gata i den nye drakta. Kanskje det kommer en sportssjef med smale dongeri og egenskaper som forgyller alt sammen og skaper Start. Vår stil. Ikke Tjelmelands stil, Marcussens stil, men hele Sørlandets måte å fremstå på.

Her lukter det underholdning, og om vi må vente et år på opprykk for at hele klubben skal finne seg selv igjen, så tror jeg mange er med på det.

Ingen ting vil glede mer enn et lag som finner hverandre, som blomstrer, som tør og som underholder.

Vi må støtte laget vårt litt ekstra på den nye veien, ha respekt og takknemlighet til de som har ryddet veien tidligere og nyte synet av alle som tør å krysse Storgata i dongeri helt uten sleng.

Heia Start.
André