Et vorspiel med selvtillit

Kampen mot Aalesund, med kaptein Segberg på visitt, ville uansett bli et vorspiel denne dagen. For håndballdamene i byen skulle senere på kvelden sloss om å bli verdens beste håndballag. Ja, du hørte riktig. Verdens beste.

Og den første delen av vorspielet var langt fra magisk. De fleste var stille, nærmest ventet på hverandre, sendte ballen pent tilbake til den som slo pasningen og bommet på de enkleste ting. Tribunene var ikke bare glisne; de var helt skåltomme! Bostrøms stemme var det eneste som ga oss følelsen at det var noen mennesker der.

Men så skjedde det. Kapteinen tok ansvar for festen. Helt ut av intet ble det stemning på vorspielet. Kristoffer Tønnessen senket blikket og fokuserte på det høyre krysset som om det var en sjelden planet, strekte vrista som en ballettdanser og klinte til. Med ett satte han fyr på Sørlandets eget Vipers-vorspiel. Tønnessens tilslag som mange har snakket mye om, skapte scoringsglede på Sparebanken Sør Arena, bak pc-er, mobiler og TV-skjermer.

Han har garantert gjort det samme så uendelig mange ganger før på løkka, på trening. Drømmene, tankene og muligheten for nettsus boblet i hodet hans. Han hadde slett ikke lyst til å forklare Fædrelandsvennen i spillertunnelen etter kampen hvorfor det ble et nytt nederlag, eller hvorfor det ble en kjedelig 0-0-kamp. Et eller annet sted hadde han også lest om tabellplasseringen i 2003, da vi endte som nummer 9 i den samme divisjonen. Han fikk nok etter det grusomme tapet mot Jerv. Han struttet av revansjelyst, og han orket ikke de samme kjipe spørsmålene igjen.

Nå vil han garantert fyre av mot Ranheim også, og selv om trønderne vil være oppmerksomme når lysluggen sikter og strekker vrista, så skjønner vi supportere at flere kvaliteter i laget kommer til overflaten, og fram i lyset, når vi scorer mål som dette og noen tar så forbilledlig ansvar.

Og så smitter det mer og raskere enn på fest med russen, så da Markovic fikk tak i ballen på nøyaktig samme sted, lurte et par-tre Aalesund-spillere og førte ballen lekende inn mot midten, så ville ikke han være noe dårligere. Som i en vill drøm finner ballen den perfekte bue over keeper og det står 2-0.

Og plutselig ser vi Akinyemi i alle bakrom på en gang, i mellomrommet og i duell. Han som brakk beinet tvers av mot den samme motstanderen for to år siden tar sats med venstrebeinet og sikter på motsatt kryss som Tønnessen. Hver eneste dag siden han med enorme smerter ble båret ut av Sparebanken Sør Arena, har han trent og sett framover på mulighetene. Nå fremstår han som et giftig våpen og da hele Sørlandet fulgte venstrebeinsskuddet hans mot krysset, så kjente jeg de gode følelsene i hele kroppen.

Men selv med seier var det Vipers som stod for den store bragden denne kvelden. Etter et herlig vorspiel ble det en fest som ingen på Sørlandet noen gang vil glemme.

En dag tror og håper jeg at Vipers, Start og andre toppidrettsutøvere på Sørlandet vil være hverandres store inspirasjonskilder. Dette ansvaret må styret og ledelse ta initiativ til.

I dag lignet langskuddene til Tønnessen, Markovic og Akinyemi på Henny Reistad sine monsterskudd. Vi trenger mer utveksling av kunnskap og kompetanse. Hva skal til for å gi alt i sluttminuttene? Hvordan bli en lagspiller? Hvordan skape mot, tillit og relasjoner som er trygge og utviklende? Hvordan være best når kampen skal avgjøres?

Nå skal Vipers hvile ut og motta sin velfortjente hyllest. For de gule og svarte handler alt om å gjenskape den andre  omgangen mot Aalesund så ofte det er mulig. Det handler om å tørre mot trønderne, fyre av et par skudd fra distanse, prøve en finte på kanten, stole på gjennombruddspasningen og tenke at når Vipers er best i verden, så kan vi i Start rykke rett opp.

Sikker på at Joey har en god plan!

Heia Start!

André