Brede Skistad

Brede Skistad (1948-1995) satte dype spor i norsk fotball – både som spiller, trener og menneske. Han fikk 281 obligatoriske fotballkamper for Mjøndalen mellom 1966 og 1978, og samtidig spilte han bandy og var med og vinne norgesmesterskap i den brune MIF-drakta. 

Men det var som fotballtrener han for alvor ble et kjent navn. Etter at spillerkarrieren var slutt ledet han klubber som Drammen Strong, Kristiansund BK, Djerv 1919 og Stord. Og han tok både Djerv 1919 og Stord fra nivå fire og til 2.divisjon.

Så tok han over treneransvaret i Start i 1990. Der ble han i fem sesonger – og løftet klubben tilbake til toppen av norsk fotball.

I 1991 og 1992 sikret Start seg bronse i Eliteserien, etter intense sesonger hvor laget lenge var med i kampen om seriegullet. I 1993 snudde optimismen. Start slet tungt, og berget plassen med et nødskrik – ett poeng over kvalifiseringsstreken. Da klubben rustet opp foran 1994-sesongen med blant annet Tore André Dahlum tilbake fra Rosenborg, Petter Belsvik fra HamKam og unge Tommy Svindal Larsen fra Odd, var ambisjonene store. Gullet uteble, men det ble en hederlig fjerdeplass etter en sterk høstsesong, en høstsesong hvor Erik Ruthford Pedersen ledet laget mens Brede Skistad fikk behandling.

Skistads tid i Start tok slutt etter 1994-sesongen. Leukemi satte en stopper for videre trenerjobb. I 1995 gjorde han et kort comeback – to seriekamper og én cupkamp – etter å ha blitt friskmeldt. Men sykdommen vendte tilbake. Brede Skistad døde 25. august 1995, bare 47 år gammel.

Han huskes som treneren som ga tillit til unge talenter og som formet profiler som Erik Mykland, Frank Strandli og Tore André Dahlum – navn som kom til å prege norsk fotball i flere år. Spillere beskrev ham som inspirerende, klok og en ekte leder. Både Mykland og Morten Pettersen har kalt ham den beste treneren de har hatt.

I 1990 var Brede Skistad en av kandidatene til å ta over det norske landslaget etter Ingvar Stadheim, men jobben gikk til slutt til Egil "Drillo" Olsen.

Skistad ble aldri landslagstrener. Likevel regnes han av mange som en av de største lederne norsk klubbfotball har hatt – en trener som bygde lag, utviklet talenter og etterlot seg et varig inntrykk hos dem han ledet.

Sønnen Espen Skistad har senere kommentert:
– Min far sa til meg at han var mer opptatt av å utvikle spillere og lag enn å være lagleder